D.I.O.C Eventyret

Etter at Edison Ore Mining Syndicate hadde sikret seg rettighetene til jernmalmforekomstene ved Storforshei ble det engelske Dunderland Iron Ore Company Ltd. (DIOC) dannet. DIOC startet byggingen av et den gang moderne industrianlegg i 1902. Anleggene bestod av gruve og oppredningsverk på Storforshei, briketteringsverk og utskipingshavn i Gullsmedvik i Mo i Rana, og en jernbanelinje mellom de to områdene. Teknologien som ble benyttet baserte seg på oppfinnelser av Thomas Alva Edison. Byggeperioden varte til 1906 og i juli 1906 kunne de første 250 tonn av jernmalmbriketter forlate Mo i Rana med S/S Itune for Consett i England.

Ferdigproduktet var av bra kvalitet, men bare ca halvparten av jerninnholdet i malmen kunne utvinnes i oppredningsprosessen. Datidens magnetseparatorer var bare i stand til å anrike magnetitten i malmen, mens hematitten havnet i avgangen. Det ble ikke brukt vann i prosessen, noe som resulterte i store støvproblemer og produksjonen ble stoppet i 1908. Produksjonen ble tatt opp igjen i 1917 etter at en helt ny oppredningsprosess ble etablert i Gullsmedvik. Denne baserte seg på våt nedmaling av malmen og en separat anrikning av magnetitt ved bruk av magnetseparatorer og hematitt ved bruk av vaskebord. Prosessen ga et jernmalmkonsentrat som holdt 67 % jern og en akseptabel utvinning av jernmineraler. Til tross for dette rapporteres det om kun korte driftsperioder frem til annen verdenskrig. I hele denne perioden ble det bare produsert totalt ca. 500 000 tonn jernmalmkonsentrat.

Rana Gruber AS
Rana Gruber AS ble grunnlagt i 1937 av A/S Sydvaranger og det tyske Vereinigte Stahlwerke AG. De tyske andelene i bedriften ble ekspropriert av den norske stat etter krigens slutt. I 1951 ble Rana Gruber AS et 100 % statseid selskap som også omfattet de tidligere eierandelene til DIOC. I årene 1958 til 1962 ble det drevet «forsøksverk» på Storforshei der formålet var å utvikle en oppredningsprosess som ga en god utvinning og et akseptabelt jernmalmkonsentrat. Planene for et fullskala oppredningsverk i Gullsmedvik ble godkjent av Stortinget i 1961. Samtidig ble det vedtatt at Rana Gruber AS skulle integreres i selskapet AS Norsk Jernverk i Mo i Rana der jernmalmkonsentratet fra Rana Gruber AS skulle tjene som råstoff til råjernverket. Først under omstruktureringen av Norsk Jernverk AS i 1989 ble Rana Gruber AS igjen etablert som et eget selskap.

I perioden 1962-1964 ble det bygd nytt oppredningsverk i Gullsmedvik. Samtidig ble dagbruddene ved Storforshei tilpasset den forventede produksjonsøkningen. Den nye oppredningsprosessen i Gullsmedvik var basert på en våt prosess med autogenmaling av malmen i lukket krets med kontrollsikter. Oppkonsentrering av jernoksidmineraler, både hematitt og magnetitt, foregikk med Humprey-spiraler. Svakfelts magnetseparasjon anriket magnetitten ytterligere. Flotasjon ble brukt for å redusere andelen av fosfor i konsentratet som deretter ble avvannet og lagret utendørs og fraktet på transportbånd til råjernverket. Det første fulle driftsår var 1965 med en produksjon på 465 000 tonn konsentrat. I tidsrommet 1979-1981 ble det gjennomført et rekke store investeringer for å øke produksjon og forbedre prosessen. Jonesverket i Gullsmedvik ble bygget i 1980 og erstattet Humprey-spiralene med høyintensitets magnetseparatorer for anrikning av hematitt. Oppgraderingen av oppredningsprosessen ble foretatt samtidig med at gruveområdet «Ørtfjell» ble utbygd med ny hovedknuser og underjordisk silo og fyllestasjon for jernbanevogner. I 1982 ble all malmbryting i Vesterfeltet ved Storforshei avsluttet og malmuttaket foregikk fra dagbruddene Kvannevann, Vestbruddet og Eriksbruddet som utgjør Ørtfjell malmfelt.

Som en konsekvens av krakket i jernmalmmarkedet i 1982 ble Rana Grubers utviklingsavdeling etablert for å utvikle nye og bedre betalte produkter med basis i egne råstoffer. I løpet av de siste 30 årene har Rana Gruber utviklet mange ulike spesialprodukter til bruk i pulvermetallurgi, kullrensing, vannrensing og diverse kjemiske prosesser. I 1990 ble COLORANA-anlegget etablert for produksjon av finmalte jernoksider. Selskapet var først ut med en ny metode for produksjon av svarte pigmenter med basis i høyren naturlig magnetitt. COLORANA-anlegget ble senere utvidet og videreutviklet slik at det i dag produseres både svarte og røde jernoksider til mange forskjellige anvendelsesområder. COLORANA-produktene brukes til ulike tekniske formål, farging (pigment) og magnetiske anvendelser.

Utviklingen av spesialprodukter resulterte i en høyere malmverdi og var en av årsakene til at Rana Gruber AS klarte å overleve etter nedleggelsen av råjernverket i 1989. Nesten over natten ble selskapet tvunget til å selge sine produkter til utenlandske stålverk i konkurranse med andre jernmalmprodusenter. For å sikre bedriftens eksistens ble det inngått en avtale med den norske stat i 1991 der ansatte og styremedlemmer i Rana Gruber AS fikk overta selskapet, noe som førte til at Rana Gruber AS igjen fremsto som et privateid selskap etter 46 år med statlig eierskap. Malmen ble hentet fra dagbruddene ved Ørtfjell frem til år 2000 da Rana Gruber AS åpnet sin underjordgruve «Kvannevann». Da det i 2004 igjen ble en kraftig økning i etterspørselen etter jernmalm besluttet Rana Gruber AS å øke produksjonen og sikre malmtilgang for mange tiår fremover. Da selskapet ble overtatt av Leonhard Nilsen & Sønner - Eiendom AS (LNSE) i 2008 ble det besluttet å utrede en ny brytningsmetode (skiverasbryting) som gir en bedre utnyttelse av malmkroppen. Det ble investert flere hundre millioner kroner i etablering av denne metoden. Første produksjon med basis i den nye brytningsmetoden fant sted i 2012.

Som følge av stor etterspørsel etter jernmalm fra våre europeiske kunder startet Rana Gruber AS brytning av tilleggsmalm fra dagbrudd i 2008. Denne aktiviteten vil fortsette selv om produksjonen fra Kvannevann gruve vil nå planlagt kapasitet om kort tid. Det utredes nye dagbrudd for produksjon med «Stensundtjern» som det mest lovende området.

Parallelt med opptrappingen av malmproduksjonen gjennomføres investeringer i oppredningsverket i Gullsmedvik slik at anleggene kan håndtere den planlagte produksjonsøkningen.